Geir Hytten - Whiteout
Foto: Tale Hendnes
Rosendal Teater - Sal 1 - Innherredsveien 73, 7068 Trondheim
Spilledatoer
- 13.03 - 19:00 (Kunstnersamtale etter forestillinga)
- 14.03 - 19:00
- Koreograf: Geir Hytten
- Dansere: Jens Jeffrey Trinidad, Emilie Marie Karlsen, Geir Hytten
- Musiker og komponist: Kristoffer Lislegaard
- Lysdesigner: Martin Myrvold
- Scenograf og kostymedesigner: Camilla Wexels Riser
- Kunstnerisk katalysator: Terje Tjøme Mossige
- Samproduksjon: Dansens Hus, DansiT - koreografisk sentrer Trondheim, RAS (Regional arena for samtidsdans, Sandnes).
- Støttet av: Kulturrådet Fri Scenekunst – prosjekt (dans), Fond for lyd og bilde.
Kan vår kollektive blindhet for klimakrisen beskrives som en «whiteout»?
I WHITEOUT møter du en gnagende følelse – en uro. Du blir utsatt for et underlig hvitt lys. En tilstand kalt «whiteout» – som når sikten er fylt av snø og de normale referansepunktene forsvinner.
Tre dansere lager spor, kjører seg fast, lirker seg ut. Publikum og dansere oppnår en felles, strevsom tilstand hvor tvetydige syner viser seg. Ser du faktisk noe som egentlig ikke er der – hallusinasjoner eller luftspeilinger – eller er du så mettet av å observere at du faller inn i en annen tilstand? Hvordan oppleves det å stå i usikkerheten sammen?
WHITEOUT er den andre forestillingen i en trilogi som tar for seg ulike sider av affekt, og alle er en forlengelse av Hyttens masteroppgave i samfunnsgeografi fra 2022. I denne delen belyses potensialet av gnagende affekt, og er en omfavnelse av det vi ikke vet og det vi ikke kan vite. Gjennom estetiske refleksjoner ønsker Hytten å skape en bevissthet som hjelper oss å forstå klimaforandringene på nye måter.
I denne forestillingen søkes det etter strategier som kan løfte fram det uforløste, hvor noen gnagende følelser ikke slipper tak i deg og drar deg gjennom ukomfortable sceniske samvær. Derfor får dansen ingen forløsning, og blir dermed et bilde på vår samtid, og man kan stille seg spørsmålet – Hvor er viegentlig på vei?
I våre forsøk på å imøtekomme de nødvendige klimatiltakene kan man oppleve følelser av å bli overveldet og utmattet av oppgavens tilsynelatende umulighet, og mangel på mestring. I motsetning til å skape et entydig bilde av usikkerhet som noe utelukkende negativt og problematisk, åpner dette arbeidet opp for et mer åpent og utforskende utgangspunkt. Forestillingen blir dermed et argument for at selv de kamper som virker håpløse, aldri er tapt, og reflekter de historiske endringene som har kommet fra de mørkeste steder.